Litt mer arbeid

Jeg hadde laget eplemos på den enkle måten i mange år inntil jeg smakte det jeg vil kalle eplesyltetøy. Det står gjerne Eplemos med biter på etiketten om man kjøper dette i butikken.

Jeg synes at den Eplemosen jeg lager er veldig god. Den er helt fløyelsemyk og passe søt.  Men Eplesyltetøy er noe helt annet. Det er en delikatesse.

De siste årene har jeg laget mest av det siste, og det er virkelig verdt det ekstra arbeidet. Eplene må skrelles og deles i biter. Jeg er ganske nøye på at bitene skal være like store. Både fordi jeg synes det ser penere ut og fordi de blir ferdig kokt samtidig. Fargen er helt lys gulhvit fordi eplene blir skrelt.

Eplene jeg brukte var nedfallsfrukt som hadde ligget noen dager inne etter at de ble plukket. Jeg visste derfor at jeg måtte skjære bort en del skader. Derfor brukte jeg kniv når jeg skrellet. Jeg setter alltid laptopen på kjøkkenbenken med en film eller TV-program på når jeg holder på med sånn type arbeid, og da går det ganske raskt likevel. Eplene var såpass søte at jeg faktisk brukte mindre sukkermengde enn jeg selv har oppgitt i oppskriften.  

Jeg har kost meg med eplesyltetøy på brødskiva de siste dagene, og nesten ni liter hadde jeg i passe store plastbegre som oppbevares i dypfryser.