Mot vest

Kreftene strekker bare til å se på det som blomstrer og til å ta noen bilder. Kanskje tar jeg meg tid til å nyte mer enn før, og forsøker å overse den ustelte og tørre plenen.

Heldigvis har vi foreløpig i år ikke satt igang med noen nye prosjekter, så jeg slipper å se på noe som er halvferdig.

Varmen har gjort at blomstringen blir veldig kort også på pionene. Bare et par dager etter at de sprang ut er fargen blitt blekrosa.

Det er nettopp bestemors pion som dannet utgangspunktet for disse store bedene. De var planlagt helt symmetriske, men gjennom årene har de blitt mer ulike. Slektskapet mellom dem ivaretas gjennom Pionen, Hortensia og storkenebb.


Edelgranene som ble plantet inntil trappen var et feilgrep, og må i sommer bøte med livet. De ble for dominerende, røttene infiltrerer bedet og på sikt kan røttene bli et problem for kjellermuren.

Til tross for at Klematisene er plantet tett inntil veggen og dermed ikke får mer vann enn de jeg gir de, så trives de. Ja faktisk så godt at klatrestativet burde vært høyere på veggen.

Bildene under viser bedene rett etter planting i juni 2007. Man kan trygt si at 11 år gir litt størrelse på plantene.

  

Bildet under viser veggen i mai 2005. Bestemos pion sto omtrent på samme sted da som nå, men Brannliljene til høyre for den er flyttet til bedet langs østveggen. Oransje passet ikke helt inn her. 

Og sånn er det i dag.