Enda mer slekt

Jeg er ikke så veldig glad i snø og kulde. Heller ikke i sportssendinger. Derfor har jeg i mange år brukt vintermånedene til å lete etter gamle og nye slektninger. Den siste uka har jeg funnet flere av  begge slag.

Denne gangen brukte jeg Facebook mer enn tidligere. Jeg opprettet en hemmelig Facebookgruppe og inviterte inn de slektningene jeg hadde på min venneliste i den slekten. De begynte umiddelbart å invitere sine venner inn. I det øyeblikket en av min mors amerikanske tremenninger ble invitert inn eksploderte det.  Det har haglet inn med bilder og spørsmål. Opplysninger er blitt utvekslet og uløste gåter er endelig løst med bidrag fra begge sider av havet. Det er utrolig hvor seigliva gamle myter er. Men med stor sannsynlighet blir det besøk fra USA allerede til sommeren.

Det aller meste av personalia for sju slektsledd var på plass fra før, nå skal det åttende og niende på plass. For meg er det aller viktigste likevel historien. Som at min oldeforeldre da de giftet seg 23.oktober 1904 opplevde jordskjelv da de sto i kirken.

Jeg vil også skrive om  familiebildet som ble tatt i 1911. Det ser ut som om familien hadde ei stasstue, men det er feil. Det var husets eneste rom i tillegg til et veldig lite kjøkken. Rommet på loftet var på den tiden leid bort til to unge menn.

Den lille gutten nummer to fra venstre druknet i elven knapt åtte år gammel. Moren, gutten på armen og et nytt lite barn døde alle sammen i 1918 i spanskesyken.

Jeg skriver altså mer om færre slektsledd enn å håpe på å lete ekstremt mange ledd bakover. På mange måter tenker jeg at min store hobby skal gi glede til flere enn meg og det bidrar den til når jeg kan knytte mer perifere deler av nålevende slekt sammen i en bok.

Etter mange års trening vet jeg hvordan man kan kombinere opplysninger fra kirkebøker (dåp, vigsel, begravelse), folketellinger og grunnbøker (opplysninger om eiendom). Ja, det finnes noen kilder til.
Men - den aller viktigste er den muntlige. Jeg er heldig som fortsatt har folk med god hukommelse jeg kan snakke med, og som også kan komme med informasjon som ikke er åpnet for innsyn i de digitale kildene.

For de som vurderer å starte med å lete etter slektninger. Her er noen tips:

• snakk med foreldre, besteforeldre om bildene i gamle album (bilder uten navn har liten verdi om 30 år)
• still konkrete spørsmål om oppvekst, skolegang, venner, arbeid. Skriv ned. Scann bilder, vitnemål, attester
• å bruke digitale kilder. be om å få litt veiledning av noen kjente, eller gå på en kurs. Digitalarkivet med alle kildene kan virke litt overveldende. Noen kilder er scannet og som man må bla i, mens andre er søkbare. Det kan være litt å miste motet.
• hvordan skrive? Først laget jeg en person liste. Det kan du lese om her. Senere begynte jeg å skrive historien. Det har jeg skrevet mer om her. 
• nettbaserte slektstrær gir mulighet til å finne slektninger man ikke hadde funnet i andre kilder. Noen finner og legger til personer i sitt slektstre uten å sjekke grundig at alt stemmer. Det er en stor ulempe og feil kan spre seg til mange slektstrær.  Slike nettsider har abonnement og er relativt kostbare. 

For to av mine slekter har jeg tatt utgangspunkt i mine oldeforeldre og deres etterkommere, men jeg har inkludert informasjon også om mine tippoldeforeldre. For en slekt startet jeg på mine tippoldeforeldre, men har betydelig mer om mine oldeforeldre enn oldefars søsken med etterkommere. Nå har jeg tatt utgangspunkt i mine tipptippoldeforeldre. Derfor omfatter dette arbeidet utrolig mange personer. Jeg har derfor valgt å bruke overskifter i ulike farger for hver generasjon, og jeg håper at det vil bli lettere å lese for andre.