Lille julaften

Det er ingen hemmelighet at jeg gleder meg til juledagene. Huset er klart til å ta imot gjester og maten kan hentes fram skal skap og kjeller.

Så fort julegardinene kommer opp føles det straks litt mer jul. Det er ingen tilfeldighet at vårt kjøkken er grønt. Det er flott resten av året, men til jul er det et fantastisk hyggelig rom. Nissene i huset her bor bare på kjøkkenet og i det tilstøtende rommet som er mitt kontor.

Her har jeg klart å rydde butikkbenken og lagt på løperen som kom fra Elisabeth Innerst i veien. Det var en takk for at jeg sydde trekk til  kjøkkenmaskinen hennes. Nå har hun kjøpt symaskin selv og er etter det jeg forstår knekt "koden".                                                 Butikkbenken sto på gården og jeg har ikke klart å finne ut hvor den er kommet fra. Skapet er et sjokoladeskap fra Freia. I de gamle landhandleriene sto det slike skap, fylt med fristelser, på handledisken. Nå er det fylt av små skatter som gamle leker, rasjoneringskort, brune apotekglass i ulik størrelse.

Det ble noen roligere dager enn jeg hadde tenkt. Halebenet er forslått, men det står til liv. Forsåvidt er det greit vi ikke blir 10 tilbords i morgen.

Lille julaften. Dagen de aller fleste pynter juletreet. Slik var det alltid i mitt barndomshjem og slik har det blitt. Da ungene var små ble treet pyntet etter at de hadde lagt seg. Jeg husker sønnen som bråstoppet på vei inn i stua 15 måneder gammel. Treet, sa han og pekte. Det var vel komplett uforståelig at det plutselig sto et tre i stua.

Vi har hatt besøk som har tilbudt seg å delta i pyntingen, men jeg har alltid vært knallhard - dette er min glede og ingen andres. Unntatt det året jeg satt der med brystbensbrudd og var overlykkelig for at barna på 10 og 12 faktisk ordnet opp.

Nå er det klart for en liten tur på butikken.