Vårtegn: nytt håp

Jeg er fortsatt ikke helt trygg på at vinteren er over. I 1998 kom det 40 cm snø natt til 1.april og den ble liggende lenge. Det var kaldt til langt ut i mai. I 2002 snødde det langt ut i mai. Den snøen forsvant heldigvis dagen etter.

Nå er det bare flekker på tunet. Det er så langt fra mulig med småsko enda, men der er iallefall håp.

Vårsola avslører at det må ryddes i hageredskapavdelingen  under låvebrua, men det er utrolig deilig å se benken i sørveggen.

Det er alltid spennende å sjekke magnoliatreet for knopper, men det er ikke mulig å komme dit ut enda uten å vasse til knes i snø.

Det har vært en stille uke. Jeg er frustrert over at målet om "robuste enheter, og effektiv drift" faktisk innebærer et arbeidsmiljø i ruiner. Jeg er heldig som snart kan kan sette strek etter 37 år som arbeidstaker, med 23 år på siste arbeidssted. Jeg skal ikke ha noen attest, og sier det jeg mener. Verre er det for unge, hyggelige og dyktige kolleger som søker nye jobber. Faktisk var vi mer robust og effektiv før effektiviseringen startet. Sykefraværet var lavere også. Jeg trener på å se sol og vår, det er sunnest for sjel og sinn.

 

Det var ikke så mye som skulle til for å bli kvitt snøen på trappa bak huset. Sola hjalp også godt til de to dagene jeg brukte spaden. 

Det var en tabbe å bruke maling her. Jeg skulle så gjerne ha startet på nytt med lys beis.