Velkommen

Min bestemor hadde aldri noen flott hage. Vi som bor i det store huset nå forsøker å skape den hagen bestemor kunne hatt. Vi bygger på det var her: en rosa pion, en stor syrin, masse ripsbusker og noen epletrær.

Jeg skriver derfor mye om planter i hagen, men også litt om livet inni huset. Vi overtok hus med tette vegger og tak, men vi har totalrenovert innvendig. Hovedbygningen er fra midten av 1700-tallet og har stort sett sin opprinnelige rominndeling.




torsdag 28. februar 2013

Til de evige jaktmarker
























Det er en tung beslutning å ta, men som dyreeier er man forpliktet til det. Et dyr kan ikke lide.

Vår kjære Donna fikk hjerneblødning onsdag formiddag. Det var vanskelig å finne informasjon om sykdommer hos hunder, derfor har jeg bestemt meg for å skrive om de symptomene hun fikk og hva som ble behandlingen.

Hun våknet brått opp fra dyp søvn og kunne ikke stå på bakparten. Hun gikk i sirkel. Hun kastet opp. Øynene gikk rytmisk fra side til side (på et nettsted sto det at øynene rullet så kanskje kan dette variere).

Hos veterinær ble det fastslått at hun har fått en hjerneskade etter en blødning. Det er hjerneskaden som virker nevrologisk inn også på bevegelsesapparatet. Vi var ikke klare til å ta den tunge avgjørelsen så hun fikk en stor dose kortison. Den virker smertestillende slik at ubehaget var så lite som mulig  i tiden vi ønsket å ha for å se etter tegn til bedring. For som med folk kan hunder også komme seg etter hjerneblødning.

Beklageligvis ble hun ikke bedre. Så i går kveld ble det ny tur til dyrlegen uten å ha henne med hjem.

8 kommentarer :

  1. Uff, trist når dyrene må avlives. Selv nå etter 4 år savner jeg Bonnita, men hun gir meg fortsatt glede og mang en god latter når jeg tenker på alle de gode minnene og artige stundene vi fikk dele.
    Sender deg en god klem.

    SvarSlett
  2. Kjenner din smerte, det er forferdelig når dyrene våre som vi er så glad i blir syke og den tunge avgjørelsen måtte taes.
    Men heldigvis lar vi ikke dyrene våre lide, så det er ei fattig trøst , at nu har hunden det ikke vondt mere.

    Lisbeth ;)

    SvarSlett
  3. Å, det var trist å lese.

    SvarSlett
  4. Så trist! Jeg har hatt hund selv og utallige katter, og det gjør like vondt hver gang når en mister en kjær venn. Det viktigste er at de ikke lider unødvendig, så da må en sette sine egne følelser til side.
    Stor trøsteklem!

    SvarSlett
  5. Noen beslutninger er tunge...savnet etter kjæledyr er sårt...Sorg er dessverre kjærlighetens pris....

    SvarSlett
  6. For et fint bilde det var - en glad hund! Det er en tung beslutning, men jeg synes dere har gjort helt rett.

    SvarSlett
  7. Uff, så ufattelig trist! Men; det er som du sier -en plikt man har som dyreeier! Forhåpentligvis har dere mange gode minner som vil følge dere i alle år fremover!! Jeg har selv en hund, på 7 år -og jeg gruer meg til dagen det er min tur til å ta beslutningen!
    -Mari

    SvarSlett