Avløp og spesialavfall

Gården vår ligger utenfor området med kommunalt vann og kloakk. Vi visste at den gamle betongkummen for oppsamling av avfallsvann virkelig var moden for utskifting, og måtte finne en ny løsning. En mye brukt metode da var å lage spredegrøfter, Det innebærer at faststoffene blir liggende igjen i en tank, mens det meste av vannet renner ut av tanken i rør ganske dypt i bakken. Vi ønsket verken å grave opp et så stort område eller ta sjansen på å gjøre det her med så mye leire vi har.

Vi valgte et kjemisk renseanlegg. Eller det er helt feil å si at vi valgte. Dette var helt og holdent lagt i mannens hender og faktisk hode. For informasjonen om alternativene var ikke akkurat lett tilgjengelig for 10 år siden.

Det er den nå. Bransjeforeningen for leverandører av minirenseanlegg i Norge har samlet informasjon om  de ti anleggene som er godkjent av SINTEF på nettsiden


Jeg har ikke gått inn på nettsiden til de ulike anleggene nå, men husker at det den gangen ikke var så lett å få priser for å sammenligne. I tillegg til selve innkjøpet må man se nøye på driftskostnadene. Vårt anlegg der vannet renses kjemisk før det slippes ut skal ha service to ganger i året samtidig med at det fylles på kjemikalier. Det koster drøyt 7000 kroner per år. Det var en informasjon som ikke ble så tydelig kommunisert. I tillegg skal septiktanken tømmes for slam. Her kan kommunene sette egne krav. Selv om vi valgte en stor tank og kanskje ikke trenger tømming mer enn hvert fjerde år er vi pålagt tømming hvert år. Det koster drøye par tusen. Det er dessuten innført en tilsynsordning på private renseanlegg med et gebyr på 800 kroner hvert år.

Det aller viktigste i slike saker er at en privatperson ikke kan sende søknaden til kommunen om å sette ned et renseanlegg selv. Man må ha en ansvarlig søker, en spesialist på fagområdet. Det koster fort 20.000,-.

Så selv om prisen for å grave den lange grøfta for å koble seg på det kommunale nettet var svært høy, så kan det hende at det på sikt hadde vært lurt å gjøre nettopp det.

I tillegg til denne beslutningen med påfølgende møter med leverandør og fagkonsulent, så fortsatte ryddingen. Fordelen med alle bygningene og all plassen var at for oss verdifulle spor fra fortiden fortsatt var i behold, ulempen var alt skrotet som hadde samlet seg gjennom årene. Det ble blant annet et helt hengerlass med plastkanner det hadde vært sprøytemiddel på. Gjenvinningstasjonen tok det heldigvis imot som spesialavfall.

Innimellom gjorde vi noe kun av estetisk betydning. Vi malte kjellerporten. Den var noe furet, værbitt og ble litt mer klar for en ny vinter med et strøk maling.



 Neste ukes hovedprosjekt hadde også mest med kjelleren å gjøre.