Velkommen

Min bestemor hadde aldri noen flott hage. Vi som bor i det store huset nå forsøker å skape den hagen bestemor kunne hatt. Vi bygger på det var her: en rosa pion, en stor syrin, masse ripsbusker og noen epletrær.

Jeg skriver derfor mye om planter i hagen, men også litt om livet inni huset. Vi overtok hus med tette vegger og tak, men vi har totalrenovert innvendig. Hovedbygningen er fra midten av 1700-tallet og har stort sett sin opprinnelige rominndeling.




tirsdag 6. november 2012

Dilemmaer

Jeg har de siste ukene lest flere blogger som skriver om likestilling og feminisme, som Ellen, Mammadamen og flere andre gjør. Jeg merker at jeg blir utfordret og det er sunt. Det er et tankekors at Norge har et av verdens mest kjønnsdelte arbeidsliv. Nå tror jeg ikke at vi blir mer likestilte selv om det hadde vært flere kvinnelige rørleggere. Eller vil likestillingen bli høyere om menn og kvinner støvsuger nøyaktig likt antall minutter hver uke? Jeg har dessverre ingen svar.

Det siste året har jeg lest debattinnlegg om cupcakes, perfekte barn, perfekte hus, feminisme og maternal gatekeeping. Det siste fantastisk uttrykket så jeg først hos frøken Makeløs. Er det fortsatt sånn at mange mødre setter opp regler som fedre skal følge? Jeg gjorde nok det. Jeg visste selvsagt best om hva ungene skulle ha på seg, og når de skulle legge seg. Men det er jo så lenge siden. I dag burde foreldreskapet være helt likestilt. Veldig få har noen erfaring med barn før de faktisk blir foreldre sammen.

Fjerning av stearin med rennende
varmt vann.
Når det gjelder alle de andre oppgavene som et hjem er fullt av så kan det ikke bli slik at de må fordeles på tvers av all kompetanse. Jeg tok en utdanning basert på mine interesser. Jeg ville bli lærer og jeg var glad i å lage mat. Etterhvert ble jeg ganske flink til å finne begrunnelser for hvordan mange oppgaver i hjemmet kunne gjøres. Jeg utviklet metoder og lærte elevene mine enkle teknikker for å gjøre oppgaver effektivt. Elevene mine og jeg testet ut ulike måter å vaske vinduer på og vi vurderte resultatet etterpå. Vi vasket kjøleskap, skap, komfyrer og gulv. Og vi bakte enormt mye, særlig gjærdeiger, og lagde selvsagt også middager. Faget heimkunnskap (nå mat og helse) har vært obligatorisk for både gutter og jenter siden 1959. Det betyr at alle under 60 år skulle ha lært et visst minimum av matlaging og husstell. Det er nok flere grunner til at så få voksne husker  noe særlig av det.  Det kan nok hende at elevene er for unge, man kan kanskje ikke forvente at en 14 åring helt ser relevansen i å brette håndklær eller lage lapskaus. Det kan også hende at de som barn  ikke fikk slippe til hjemme for å trene.  Hvorfor ble det så stor forskjell mellom kvinner og menn? Ble de små jentene motivert mer enn gutta til å trene, og ble de presset til å være "minimamma" for småsøsken. Eller er det ukebladene som leder kvinner inn i roller de egentlig ikke ønsker å være i. Nå tror ikke jeg at alle menn er helt blottet for interesse for og kompetanse for husarbeid, det varierer like mye som mellom kvinner.

Jeg føler meg faktisk som en kulturbærer. Jeg vet hvordan og jeg vet hvorfor. Både når det gjelder matlaging, rengjøring og stell av klær.
 
Arbeidsoppgavene i et hjem kan sidestilles med tilsvarende tjenester levert fra mange ulike yrkesgrupper med minimum fagbrev, noen ganger høgskoleutdanning. Vi må ikke nedvurdere arbeidet i et hjem slik at det føles nedverdigende å gjøre det.

Hvorfor skal jeg si: at fordi mannen min ikke er interessert i å dekke et bord så skal ikke jeg gjøre det heller?

Det er faktisk helt utenkelig at han ville si: Når Åshild ikke polerer bilen så vil ikke jeg heller. Er det mer legitimt at menn kan gjøre tradisjonelt maskuline oppgaver, men ille når jeg sier at jeg faktisk liker å stryke skjorter?

På samme måte som jeg innser at jeg trenger veiledning hvis jeg mot formodning skulle bytte dekk på bilen, ville mannen trengt det om han skulle planlagt en middag til 15 eller vasket dusjen. Er det så galt at den ene kan mer enn den andre på noen områder? Kompetanse betyr ikke nødvendigvis at alle middager her i huset er perfekte, bilene alltid støvsugde, vinduene blanke og vaskerommet ryddig. Nei, kompetansen gjør at oppgavene kan gjøres lett når de først skal gjøres.

Det er mange ting jeg gjerne skulle klart. Som for eksempel å lage rette og jevne støtter til bærbuskene som sønnen gjør her. Eller lage en helt nøyaktig tegning for bestilling av loftsvinduer som mannen har gjort.

Eller kjørt traktor. Men jeg kjenner min begrensning. Jeg er helt komfortabel med den arbeidsfordelingen vi har.

Hva gjør vi da? Ikke min mann og jeg, men samfunnet. Hva skal til for at kommende generasjoner både kan velge å gjøre og velge ikke å gjøre uten å bli kritisert? Den diskusjonen har pågått i flere tiår allerede i ulike fora. I våre dager kommer den mer direkte hjem til den enkelte gjennom innlegg på blogger vi leser. Jeg har registrert at noen fort blir såret eller føler seg angrepet når de leser noe de ikke er enige i. Jeg føler meg utfordret og det er det som skal til for endring og utvikling.

Etterord:

Kan det virkelig være så enkelt?

1. Redusert arbeidstid for småbarnsforeldre med full lønn.
2. Full opptjening av pensjonspoeng for de som i en periode reduserer arbeidstiden ytterligere.

Det finnes kanskje punkt 3 og 4 også, men dette er jo en start.

9 kommentarer :

  1. Likestilling er ikkje at alle gjer det same, men når det ein vel å gjere, får rekna same verdi som det ein anna vel å gjera. Altså likeverd. Der har tradisjonelt sett "kvinneoppgåver" vore rekna som mindre verd enn "manneoppgåver" Dei haldningane er det alle sin jobb å verte kvitt.

    Når det gjeld kvinnas problem med å velje hus og heim så er det ikkje arbeidsoppgåvene som begrensar likestillinga. Det er når kvinna sine valg gjer henne økonomisk avhengig av mannen problema oppstår, for som vi veit ryk meir enn eitt forhold på båten og då står mannen att med huset og bilen og alle pensjonspoenga. Det er ikkje likestilling. Derfor bør alle kvinner, uansett interesser passe på at dei er økonomisk uavhengige, då er dei fyrst likestilt med mannen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Du har helt rett. Det er økonomi som gjelder. Det kom ikke jeg inn på i det hele tatt.

      Slett
  2. Hei Åshild! Tusen takk for et kjempebra innlegg! Selv har jeg ikke fulgt så mye på denne diskusjonen på blogger, men jeg har nok reflektert en hel del over temaet.

    Jeg synes det er for galt at samfunnet har utviklet seg slik at kvinner og menn skal ha like karriæremuligheter UTEN at det blir tatt hensyn til barna. For å ha karriære må man tilbake i jobb etter svangerskapspermisjon og ettåringnene har flere våkne timer hos andre tilsynspersoner enn sin egen familie. Tidsklemma gir nok flere samlivsbrudd enn om husarbeidet deles slik eller sånn, tror nå jeg.

    Jeg er helt enig i at det er viktig at kvinner burde være økonomisk uavhenging av sin mann, men da burde man tenke over om man skal ha barn sammen. Så lenge det er kun to parter kan man argumentere slik, men når begge skal fortsette å kjøre sitt løp etter at barna kommmer til er det de små som trekker det korteste strået.

    Et samliv krever sammarbeid og ingen er tjent med å stå på krava. Hvis barnefamiliene fikk 6 timers arbeidsdag og den som er hjemme med barna fikk mer økonomisk uttellign for det ville det hjulpet mye. Husarbeid og fordeling av andre praktiske oppgaver burde begge kjønn kunne noe om og så fordele ut i fra interesse og kompetanse.

    Slik det er i dag er foreldrene på jobb 8-9 timer for å tjene penger til å betale noen til å passe barna deres i barnehagen og sfo. I tilleg har flere funnet ut hvor smart det er å betale noen til å gjøre rent huset for seg også. Knaskje vi snart kan betale noen for å leve resten av livene våre også??

    Jeg kunne nok fortsatt enda lenger, for dette er et engasjerende tema. Hver må velge slik det er best for hele familien og så får vi stemme på de politikerne som legger til rette for at det kan skje. Slik det er i dag er det ikke optimalt for barnefamiliene iallefall.

    SvarSlett
  3. Likeverd, tradisjonelt kvinnearbeid er bærebjelker i samfunnet på lik linje mannsarbeid. Hvorfor er ikke arbeid med barn , samfunnets største ressurs like godt betalt som oljeenginørens. Hva koster omsorgssvikt samfunnet? Den kollektive samvittigheten er i ferd med å forsvinne. Vi får de politikerne vi fortjener. Egoismen er i ferd med overta. I denne byen bygges det store dyre praktbygg, mens barn drukner fordi de ikke har basseng till å lære å svømme i. Jeg antar at de høytlønte trenger hjelp til syk mor, barnehageplass til barnet, avrusning for familiens sorte får osv. Og hvem vil ikke ha de beste tjenestestene for sine? Og kvalitet koster. Vi er i ferd med å akademisere bort i dette landet. I helsevesenet hvor jeg jobber lurer de på hvor alle mastergradene skal plasserers.aldri har byråkratiet vært større. Uff dette høres ikke bra ut, men jeg tror det er viktig å være våken og ikke tro at velstanden vokser i det uendelige.

    SvarSlett
  4. Det var virkelig med angst og beven jeg publiserte noe i dag som skiller seg ehlt fra hva jeg vanligvis skriver. Takk så langt for konstruktive tilbakemeldinger.

    SvarSlett
  5. Kjempefint innlegg, Åshild :)

    Ha en fin dag.

    Hilsen Lisbeth ;)

    SvarSlett
  6. Er helt enig med deg. Hvorfor kan vi ikke bare gjøre det vi har lyst til uten at vi skal tenke på at husarbeidet og eller annet arbeid som må gjøres i en familie skal deles likt? Etter min mening er det bare tull. Vi er genetisk forskjellige, og slik kommer det alltid til å være. Men selvsagt skal alle stille likt når det gjelder den jobben en velger. Menn og kvinner skal ha lik lønn for samme jobb. Og er en høyskoleutdannet fortjener en samme lønn om en jobber med barn eller syke, eller en jobber i oljeindustrien. Men slik er det jo ikke. Dessverre.
    Jeg kan ikke skifte dekk, så det er noe jeg enten må lære meg eller betale andre for visst jeg en dag skulle måtte ta det selv.
    Ønsker deg en herlig kveld :)

    SvarSlett
  7. Hei Åshild - ikke vær redd for å skrive "meningsinnlegg" - du kan det også, skjønner du - i tillegg til alt du kan om mat og hus og vask og organisering. Det er jo noe med det - at vi skal kunne velge det vi vil (og noen ganger det vi må, det er jo ikke pga egen lyst jeg vasker kjøkkengulvet i ett kjør) - MEN også at vi skal kunne velge noe nytt - noe vi ikke har gjort før, hvis vi vil. Vi skal kunne ha det valget - og vi skal kunne gi det valget videre til små gutter og jenter som vokser opp.
    Så skriv i vei!
    Jeg blir også oppgitt over at tradisjonelle valg ikke blir regnet som legitime valg. For det første fordi dette er det faktisk noen som ønsker og liker. Og for det andre fordi det rett og slett er en masse "tradisjonelle" ting som må bli gjort her i verden - uansett om det gjøres av kvinner eller menn. Vi kan ikke bare lage debatt av og distanse til alt. Noen må være sammen med barna, noen må smøre brødskivene, noen må gjerne bake brødet også, noen må vaske regndresser og bak do og noen må få skiftet de strikkene-som-skal-være-under-støvlene-på-vinterdressen - og sy i en knapp. Dette er ikke bare teori. Det er hverdag og nødvendighet. Det er oppgaver som vi bør ha respekt og sjølrespekt knyttet til.
    Ellers er jeg nok ikke for lønnskompensasjon for deltidsarbeid - men jeg er for nytenkning rundt pensjonspoeng. For eksempel at en kan dele på opptjente pensjonspoeng i en familie - når en jobber ute og en jobber hjemme for eksempel.

    SvarSlett
  8. Ja, dette var virkelig et spennende innlegg, med tankevekkende kommentarer.
    Vi bor i Sverige, men jeg tror virkelig ikke at vi har kommet noe lenger enn Norge når det gjelder disse spörsmålene. I arbeidslivet tror jeg tvert om at forskjellene blir stadig större. Og det er jo veldig trist.

    Hjemme hos oss har det blitt sånn at begge har värt like delaktige når det gjelder barna.
    Mannen "fikk" halve foreldrepermisjonen med begge våre barn. Og når den eldste var to år, hadde altså både jeg om "pappaen" like stor innsikt i hva det innebärer å väre hjemmevärende med et lite barn. Det var utrolig verdifullt både for oss voksne, og for barnet.
    Vi har helt vanlig ökonomi; han tjener betydelig mye mer enn meg. Men vi bestemte oss for å prioritere dette. Det ble selvsagt en masse "nedskjäringer"; vi fikk virkelig tenke på hvordan vi skulle få pengene til å rekke til. Men det var også en god lärdom!

    På hjemmfronten er vi vel også generellt sett temmelig tradisjonelle, og samtidig ikke.
    Begge har jobbet skift i flere år. Dermed har det mer eller mindre automatisk blitt sånn at den som er hjemme har ansvar for hus og barn. Selvfölgelig.

    Jeg tenker sånn at begge skal ha like mye tid og penger (hvis man har "delt ökonomi") til overs når alt arbeid er gjort og alla regninger er betalt. Den tanken har fungert bra for oss;))

    SvarSlett