Den siste vårdagen

Årets aller siste vårdag er som en sommerdag. Og sommer har vi forsåvidt hatt nesten hele våren i år.

Årets siste vårtegn må bli rabarbrasaft. Her kunne jeg tatt inn rabrabra for 14 dager siden, men tiden har ikke vært der. Denne uka derimot ble det produksjon.

8,5 kg rabarbra ble 12 l suppe og drøyt 5 l saft. Jeg har silt bort fruktkjøttet for å få klar og fin saft.

Denne gangen fryses rabarbrasuppa bort i et stort spann, for om en stund kommer til det mange gjester hit.










I hagen blomstrer blant annet Akeleier

Nede ved låven har Syrinene vi plantet i 2007 blitt passe høye og tette. I år har blomstringen vært svært flott.

Tidligere gikk jordet helt inntil låveveggen her og vi må fylle opp ganske mye for å lage en sitteplass. Og vi plantet ganske tett for å skjerme den for innsyn fra veien.

Sånn var i 2005.













Og sånn er det nå.

Status

Det er rart hvor vanskelig det kan være å legge ut et bilde eller to og skrive noen ord, nå hvor jeg virkelig kunne levd opp til navnet på bloggen. Jeg valgte aldri navnet for å skrive om hage, men akkurat nå hvor motiver faktisk står i kø i hagen burde jeg jo vist hva jeg holder på med. Faktisk tilbringes så mange timer som mulig i hagen. Det står hele tiden mange oppgaver på lista selv om den tyngste anleggsperioden er over. Det skyldes nok at hagen er litt i største laget for meg, men disse store bygningene krever såpass plass rundt seg. De nye trærne jeg har plantet skal også få vokse seg kjempestore.

Selv om jeg er mye i hagen så forsvinner noen ganger også motivet før jeg er der med kamera. Som med dette Prydepletre. Nesten burgunderrødt var det på torsdag kveld, i dag mer falmet og bakken er nesten dekket av rosa kronblader.

Når hagen har fått timene med dagslys brukes resten av kveldene til skriving og leting og skriving. Ja, også scanning av bilder. Om noen korte uke fylles både hus, låve og hage med forhåpentligvis glade slektninger.

Det er bare så synd at Prydepletre og Rosehagtorn blomstrer så kort tid.

17.mai

Årets vakreste vårtegn - 17.mai.

Stå til høyre - gå til venstre

Jeg ville blitt stressa om rulletrapper hadde vært en daglig foreteelse. Nå har jeg ikke noe imot rulletrapper, men folka i dem.

Hvorfor er det ikke innlysende at de som vil stå stille står til høyre, slik at de som vil kan gå til venstre?

Det grønne på purren

Dere så sikkert purrekampanjen på Facebook i forrige uke?

Det gikk ikke lang tid fra BAMA sendte avkuttet og plastpakket purre på markedet og til den var trukket. Noen forbrukere reagerte på at det grønne var kuttet av, at det var pakket i plast og den hadde femdoblet prisen. Med hjelp av spredning på Facebook ble presset på BAMA så stort at de innså tabben.

Men hva kan det grønne brukes til? I suppe selvfølgelig. I ostepai. Og sikkert en lang rekke andre retter.



Problemet ligger ofte i beregne akkurat stor nok purre slik at alt kan brukes og ikke det grønne går i søpla.

Jeg har løst den saken. Når jeg først skal bruke fersk purre kjøper jeg en stor, eller flere når det er nødvendig. Jeg finsnitter absolutt hele og blander alt i en pose. Så bruker jeg det jeg trenger og putter resten i fryseren.
Da kan jeg ta en neve eller to hver gang jeg skal bruke purre i varmretter.

God start?

Forhandlingene i landbruksoppgjøret startet i går. Eller de startet egentlig lørdag kveld da statsråden under en middag sa: «å modernisere landbruket er som å flytte en kirkegård. Du får lite hjelp fra dem som er der.»

Det må jo være det mest fantastiske utgangspunktet for forhandlinger?

For folk flest er nok inntektssystemet i landbruket like vanskelig å forstå som arbeidstiden for lærere. Det er viktig at alle forstår at velferdsstaten Norge gjennom subsidiering av matvarer har gitt innbyggerne veldig billig mat i forhold til hva vi tjener. Aldri har mat vært så billig som nå. Det høye kompetansenivået i norsk landbruk gir dessuten friske og sunne matvarer. 

Mange av mine bondenaboer leier dyrkingsareale i tillegg til sitt eget og driver sånn sett både stort og effektivt. Med den topografien vi har i Norge er jeg usikker på hvor store enheter det er mulig å lage  og hvor mye mer effektivt det kan bli.

Noen sier da: "Legg det ned, vi kan kjøpe maten fra utlandet. Der er produksjonskostnadene lavere og vi kan kjøpe mat enda billigere." Det finnes mange argumenter imot: klimabelastningen med transporten, usikker dyrevelferd og bruk av kjemikalier i produksjonen er noen. Men den aller viktigste: Rent moralsk synes  jeg ikke at vi skal importere mat fra land som trenger den selv.

Det var den svenske professoren Hans Rosling som åpnet mine øyne. Jeg anbefaler alle til å sette av 1 time og se dette programmet


Skulle du synes at 1 time er for mye så finnes det en flott kortversjon på 10 min.









Jeg synes der er stas at den kommunen jeg bor faktisk er "selvforsynte" på noen matvarer; korn til brød, melk og epler. I tillegg produseres det både bær, poteter og kjøtt så om vi delte på det ville vi klart oss bra her. Men det finnes ikke mange slike kommuner i Norge, så det er bra at vi har et system som sikrer jevn tilgang på alle slags matvarer alle steder i hele landet.

Norge trenger nå en opinion som viser at vi ønsker å beholde det norske landbruket.  Det er viktig for oss og det er viktig i global sammenheng.

Nede for telling

For meg er det mye mer et høsttegn enn vårtegn å bli forkjølet, men i år var det min tur også. Det er klart at når hele familien rundt har vært syk mer eller mindre i fire uker skulle det godt gjøres å unngå det.

Jeg holdt ut til gårsdagens innsats var fullført. Nesten et helt lass ble jord ble kjørt utover, rullet, raket, rullet, sådd og

  

 raket en siste gang.

Et nytt kirsebærtre er plantet og to solbærbusker 

  

- har fått ny plass bak låven. Heldigvis hadde jeg mange hender i arbeid, for jeg hadde ikke mange krefter å bidra med.

Brudespireaen er på det fineste

Rabarbraen burde vært skjært ned. Det har kommet blomster, men stilkene er faktisk ganske tynne. Så de får stå noen dager til.

1 år og feberhet

Vi var jo spent på om bilen som har ventet i ett og halvt år på å få ny eier ville falle i smak,




Til tross for høy feber klarte gullgutten å holde humøret oppe i går da vi feiret hans første år. Å pakke opp gaver er fortsatt en ukjent aktivitet, men fort forsto han at det var spennende saker inni alt papiret.

Den første kjøreturen gikk flott, men noen cm lengre ben vil gjøre alt mye enklere.

Elegant bursdagbord og god mat.

Etter en liten lur og febernedsettende koste hovedpersonen seg med melon.